Av Wen Ge
Problemstilling og motivasjon
Rett på problemstilling: I hvilken grad er uttaleopplysninger om stedsnavn i Norske Gaardnavne representative for samtidas generasjoner i et bygdesamfunn? For å gjøre rede for motivasjonen bak spørsmålet vil jeg først fortelle litt om ph.d.-prosjektet mitt som jeg begynte høsten 2022 ved Høgskulen i Volda og Universitetet i Bergen. Arbeidstittelen til prosjektet er Lokal nedarvet uttale av stedsnavn: Overlevering, utjevning og veien videre i Norge og Danmark. I ulike sammenhenger har det vært sagt at tradisjonell dialektuttale av stedsnavn er i gang med å forsvinne mange steder i Norge (Helleland 1991: 29). Imidlertid har det tilsynelatende vært bare få studier i Norge som systematisk gransker i hvilken grad tradisjonell dialektuttale av stedsnavn er overlevert blant lokalt folk i dag, f.eks. Valand (2005: 94-97, 100) der hun i undersøkelsen av normering av stedsnavn i tidligere Stokke kommune viser at uttalen av nesten alle navn i det utvalgte materialet i dag ikke er tradisjonell dialektale, men skriftpåvirket.
Ellers har redusert bruk av tradisjonell dialektuttale i stedsnavn vært omtalt de siste årene, f.eks. /jå:´sta/ (Jåstad) i stedet for /jao´stå/ i Hardanger, jf. gno. á > /ao/, så vel som /fåd`ne:s/, /råg`ne/ (Fodnes, Rogne) i stedet for /fød`ne:s/, /røg`ne/ i Valdres, jf. gno. o > /ø/ (Helleland 2015: 79, Søyland 2016: 43).[1] For å tette litt den overnevnte lakunen i feltet, skal jeg i ph.d.-prosjektet mitt undersøke ev. variasjon og endring i uttalen av stedsnavn i to områder i Norge og ett område i Danmark, og forklare årsaker til ev. endring. Det første område er Ullensvang, Hardanger, og de andre områdene er ikke helt bestemt ennå i skrivende stund.[2] Gårdsnavn er valgt som studieobjekt.
Man kan si at prosjektet mitt metodisk sett er ei klassisk sosiolingvistisk (variasjonslingvistisk) gransking av eventuelle endringer i tradisjonelle dialekttrekk i stedsnavn. Jeg skal hovedsakelig bruke tilsynelatende tid (engl. apparent time method), dvs. at jeg gjennom intervjuer skal samle inn uttaler av stedsnavn fra informanter i to eller tre forskjellige aldersgrupper på et bestemt tidspunkt i nær framtid og sammenlikne uttalene fra aldersgruppene for å se eventuelle forskjeller. Eventuelle forskjeller mellom de ulike aldersgruppene/generasjonene kan indikere endring i uttalen av stedsnavn i et språksamfunn. Metoden forutsettes stabilitet av dagligtalen til enkeltindivid (2.2 i Cukor-Avila & Bailey 2013). Det vil si at dagligtale som informanter fra de ulike aldersgruppene viser, fremdeles er relativt lik den som de har lært seg i ungdomstida. Således går en ut fra at de ymse aldersgruppene kan vise tilstanden av språk fra ulike tidsperioder. Den teoretiske forutsetningen kan problematiseres, men skal ikke diskuteres her.
Samtidig vil jeg utforske i hvilken grad jeg kan bruke Norske Gaardnavne (forkortet som NG heretter) i prosjektet mitt. Det er ikke unaturlig hvis man umiddelbart tenker på NG som et potensielt aktuelt materiale i en studie med et historisk eller diakronisk perspektiv som min. Hovedgrunnen er at NG viser uttaleopplysninger av gårds- og bruksnavn i Norge tilbake til siste halvdelen av 1800-tallet. Sånn sett kunne jeg kombinere resultat generert av tilsynelatende metode med uttaleopplysningene i NG for å indikere utvikling i uttalen av stedsnavn fra siste halvdelen av 1800-tallet fram til i dag (se illustrasjon nedenfor).[3] Dessuten står verket faghistorisk sett sentralt i norsk stedsnavngransking.
Men i hvilken grad kan NG opplyse om ev. variasjon i uttalen av gårds- og bruksnavnene blant medlemmer i enkelte bygdesamfunn i samtida si? Eller i hvilken grad var uttaleopplysningene i NG representative for samtidas generasjoner i et bygdesamfunn? Jeg er usikker på hva som er svar på spørsmålene ovenfor. Så godt meg og noen etablerte stedsnavngranskere som jeg har konsultert er bekjent, er navn i NG ofte dokumentert bare med én uttalevariant, men etter mitt syn er det ikke nødvendigvis forutsatt at den ene uttalevarianten var mest dominant i det vedkommende bygdesamfunnet.
Dersom man ikke foretar noe vurdering av formålet og innsamlingsmetoden til uttaleopplysninger i NG (og datidig språksituasjon), men tror at den ene uttalevarianten vist i NG var brukt i en høy grad innad i ei vedkommende bygd i samtida si, for eksempel brukt av 90% av lokalbefolkningen, men den egentlig ikke var det, for eksempel brukt av 60%, risikerer man å skaffe seg et falskt bilde av bruken av uttalen av stedsnavn i samtida si og dermed få et falskt historisk grunnlag å sammenlikne uttaler fra senere tidsperioder med. Således vil man konkludere med en feil utvikling av endringsgraden av uttalen av stedsnavn.
En liknende metodisk utfordring med bruk av eldre språkmateriale har vært tematisert av Bugge i orddødsstudier (2011: 180):
“For det andre kan vi spørre oss om hvordan vi veit at ordforrådet a var representativt for generasjon 1. Og hvem representerer generasjon 1 når denne modellen operasjonaliseres i orddødsstudier? I orddødsstudiene blir det oftest åpnet for individuell og sosial variasjon hos nålevende språkbrukere, det vil si generasjon 2 og 3, men det har til en viss grad blitt forutsatt et historisk homogent språksamfunn, der alle språkbrukere har hatt tilgang til og kjennskap til det samme ordforrådet. Når eldre ordsamlinger blir brukt som kilde til ordforråd a i denne modellen, gjenspeiler kildene det samla bidraget fra ei gruppe informanter som ofte er utplukka fordi de har særlig kjennskap til lokale språkforhold, eller som har meldt seg selv som informanter”.
Derfor mener jeg at man er nødt til å vurdere både innsamlingsmetoden, for eksempel utvalg og antallet informanter, og formålet til NG og verkets forarbeid, for å kaste lys over i hvilken grad den ene uttalevarianten i NG var i bruk i vedkommende bygdesamfunn. Det er lite realistisk å forvente å kunne lage noen konkret statistikk over bruk av ev den ene varianten, slik som jeg eksemplifiserer overfor. Grunnen er at det ikke er sikkert om opplysninger om innsamlingsmetoden til NG er gode nok til å danne et grunnlag for statistikken. Likevel vil en slik kildevurdering bidra til metodisk grundighet i egen forskning, eventuelt til ny innsikt i bruken av den ene varianten dokumentert i NG, og dermed til forsiktigere bruk av NG som historisk kilde til uttale av stedsnavn i en sosiolingvistisk studie. Men la oss først se på hvor mange av gårds- og bruksnavnene i Ullensvang, et av de tre granskingsområdene i prosjektet mitt, som er dokumentert med flere enn én uttalevariant i NG.
Uttalevariasjon i navn fra Ullensvang i NG?
I NG er det Kinsarvik sogn og Ullensvang sogn som svarer til den forrige Ullensvang-kommunen som jeg skal forske på. Fra de to sognene er det til sammen 105 navn, men to av dem er ikke oppført med uttaleopplysninger.[4] Derfor er 103 navn aktuelle for undersøkelsen min. Av de 103 navnene er det bare 7 navn som er dokumentert flere enn bare én uttalevariant. Nedenfor er de 7 navnene.[5]
| Navn (NG-skriftform) | Variant 1 | Variant 2 |
| Aarekvaale | /ao`rekåló/ | også hørt /ao`ró-/ |
| Haastabbe | /hao`stabba/ | også hørt /–staba/ |
| Lussand | /lu`ssand/ | også hørt /ló`ssand/ |
| Ringøie | /ri`ngjøió/ | også opg. /ry`-/ |
| Tjoflaat | /ᶄó`flå:t/ | også hørt /ᶄå`flå:t/ |
| Aarhus | /ao`rús/ | en sa /ao`rúsó/ |
| Frøsvik | /frí`ssvík/ | også hørt /fré`ss-/ |
Slik jeg ser det, gjelder variasjonen her knapt tradisjonelle dialekttrekk i Ullensvang-dialekten, som jeg i prosjektet mitt skal undersøke, for eksempel /ao/ < gno. á, /dl/ < gno. ll, /ᶄ/ og /j/ (palatalisering av /k/ og /g/ foran fremre vokaler). Ett unntak kan være Aarekvaale der det er en variasjon i fuge mellom /e/ og /ó/, som viser til vossa-u. Vossa-u er en mellomlyd mellom /u/ og /o/ og en tradisjonell dialekttrekk i Hardanger og Voss.
De tradisjonelle dialekttrekkene ovenfor har forekommet flere ganger i navnematerialet fra Kinsarvik sogn og Ullensvang sogn (se nedenfor). I NG er ingen av navnene dokumentert med variasjon i dialekttrekkene.
| Tradisjonelt dialekttrekk | Forekomst (gang) | Eksempel |
| /ao/ < gno. á | 14 [6] | Aaremot /ao`remót/ |
| /j/ < gno. g (foran fremre vokaler) | 6 | Berget /bæ´rje/ |
| /ᶄ/ < gno. k (foran fremre vokaler) | 1 | Sandviken /sa`nnvíᶄæ/ |
| /dl/ < gno. ll | 6 | Kvitevold /kví`tavådl/ |
Man kan spørre seg om hvorfor det er slik. Var det liten variasjon i uttalene av gårdsnavnene på slutten av 1800-tallet i Ullensvang, særlig ingen variasjon i de tradisjonelle dialekttrekkene? Eller var ev. variasjon ikke oppført i NG av en eller annen grunn, for eksempel mangel på ressurser og/eller interesse for variasjon? Når det gjelder ressurser, skriver Rygh (1898: X) at “Kommissionen havde heller ikke Tid og Midler til at drive disse Undersøgelser saa grundigt, som den kunde have ønsket. De blev besørgede af to af dens Medlemmer, Bugge og Rygh, som til dette Arbeide blot kunde anvende en del af sine Sommerferier”. Med tanke på en slik krevende arbeidssituasjon er det forståelig at kommisjonen ikke hadde nok ressurser til å dokumentere alle ev. varianter i NG.
Dessuten ser formålet til kommisjonen ut til å primært være det å oppdage eller grave fram en uttale som Rygh kaller for “den ægte Bygdeudtale” (Rygh 1898: X):
“Den udtale, der her er søgt gjengivet, er den, som høres i daglig Tale mellem Almuesfolk i vedkommende Bygd, og som gjennem mundtlig Overlevering frå Slægt til Slægt stammer frå Navnets oprindelig Form, uden ialfald for Gaardnavnenes Vedkommende i nogen nævneværdig Grad at være paavirket af de gjennem Tiderne vexlende Skriftformer. At faa denne Udtale frem er ikke altid nogen let Sag. Den, som forsøger derpaa, vil snart erfare, at der blandt Landsfolket er ikke liden Tilbøielighed til at betragte disse Udtaleformer som noget, der kan være godt nok til dagligt Brug, men som det ikke passer sig at bruge hverken i Skrift eller ligeoverfor Folk, der ikke selv tale Bygdemaal. Som Følge deraf faar man altfor ofte til Svar paa sit Spørgsmaal om Udtalen givet den nu vanlige Skriftform eller en Form, som nærmer sig til denne. Man maa spørge op og op igjen, og det lykkes dog ikke alltid at naa den ægte Bygdeudtale ; det kan jo ofte ogsaa, ialfald i Øieblikket, være vanskeligt at afgjøre, om man har naaet den” .
Dette viser også at det fantes variasjon i uttalen, for eksempel skriftpåvirket uttale, men i kommunikasjon med folk som ikke kommer fra samme bygd. Dette gjelder altså ikke ev. variasjon mellom allmenne folk i ei bygd, som jeg er interessert i. Men Rygh rapporterer at han ikke alltid har klart å grave fram “den ægte Bygdeudtale” og at det kunne være vanskelig å bedømme om han nådde “den ægte Bygdeudtale”. Kan dette implisere at “den ægte Bygdeudtale” var død i noen tilfelle innad i et bygdesamfunn? Eller var “den ægte Bygdeudtale” i allmenn bruk i bygda, men ikke brukt av enkelte informanter som Rygh hadde av en eller annen grunn?
Men la oss nå ta en titt innom Ryghs eget eksemplar av 1838-matrikkelen, som er grunnlaget for NG.
Et blikk på Ryghs eget eksemplar av 1838-matrikkelen (Søndre Bergenhus Amt)
Først litt om dette materialet: Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen ligger i dag i Riksarkivet i Oslo. Det er interfoliert, dvs. at det blir satt inn blanke blad mellom de trykte bladene i matrikkelen. På de tillagte bladene finner man notater av Rygh. Indrebø beskriver materialet slik (Indrebø 1929: 144):
“17 kvartbd. 1 band for kvart fylke (amt). Matr. fraa 1838 er interfoliera, og paa dei inskotne bladi hev Rygh notera eldre skriftformer, og so uttaleformer. Skriftformer yngre enn 1600 og sume eldre enn 1600 er med raudt blekk. Skriftformer fraa fyre reformasjonen og sume noko yngre er med myrkt blekk. Øvst paa det fyrste (innskotne) bladet for kvart tinglag hev Rygh (i regelen) sett til kven som hev skrive upp uttala, og aaret som det er gjort. Han tel upp heimelsmennene stundom soleis at han nemner namnet deira, stundsom soleis at at han berre segjer kvar dei er ifraa. Kvar heimelsmann hev fenge sitt nummer, og ved dei einskilde uttaleuppgaavone viser Rygh til heimelsmennene med hjelp av desse nummeri” .
I skrivende stund har jeg nettopp besøkt Riksarkivet og sett litt gjennom aktuelle deler fra Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen, for eksempel Søndre Bergenshus amt, men har ikke fått tid til å gå grundig gjennom materialet. En titt innom matrikkelen gir allerede noen interessante og ev. aktuelle funn, for eksempel flere uttalevarianter og opplysninger om informanter som ikke er oppført i tilsvarende bind av NG. Her tar jeg fire gårdsnavn på –stad fra Ullensvang sogn som et eksempel: Måkastad, Kvestad og Kambastad og Jåstad. Men før jeg gjør det, vil jeg være ærlig på at det er første gang jeg ser på Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen og derfor ikke har så mye kunnskaper om kilden, for eksempel håndskriften og lydskriften der. Framstillingen nedenfor er derfor ikke noen analyse. I stedet vil jeg primært gi et inntrykk av materialet og vise det som jeg synes kan være aktuelt for prosjektet mitt.
Mens Måkestad, Kvestad og Kambastad og Jåstad i NG henholdsvis er dokumentert med bare én uttale, nemlig /må`kastå/, /kvæ`stå/, /ka`mbastå/ og /jao`stå/, ser vi flere uttalevarianter av de fire gårdsnavnene i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen og ikke minst informanter til uttalevariantene. (Ifølge min lokale kilde er Jåstad uttalt med tonem 1, ikke tonem 2, slik som dokumentert i NG.)
Uttalene av Måkastad, Kvestad, Kambastad i NG bd. 11 (Olsen & Rygh: 1910: 451)
Uttalene av Jåstad i NG bd. 11 (Olsen & Rygh: 1910: 452)
Uttalevarianter av Måkestad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 85)[7]
Her var det fire informanter, markert med nummer 1, 2, 3 og 5. Tre uttaler ser ut til å være notert: Mens informanter 1, 2, 5 rapporterer en uttale som kanskje svarer til /må`kastå/ i NG, svarer informant 3 med en uttale som slutter på “ste”, som ikke er oppført i NG. Dessuten er en uttale notert over “mŏkastŏ”.
Vi ser også flere uttalevarianter ved Kvestad, Kambastad og Jåstad markert med informantnummer.
Uttalevarianter av Kvestad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 86)
Uttalevarianter av Kambastad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 87)
Uttalevarianter av Jåstad i Ryghs eksemplar av 1838-matrikkelen (nytt matrikkelno. 97)
Når det gjelder informantene til uttalene til de fire gårdsnavnene, har jeg så langt bare sett én kort merknad som ligger i begynnelsen av delen av matrikkelen for Ullensvang sogn:
Informant 2 og informant 5 kommer henholdsvis fra Aga og Børve. Begge ligger i Ullensvang sogn, dvs. at de to informantene antakeligvis var fra det lokale samfunnet. Dessverre har jeg så langt ikke oppdaget noen opplysninger om 1 og 3. Informant 3 skiller seg ut med “ste” som uttale til etterleddet –stad. Det hadde vært interessant å finne ut bakgrunnen til hen, som ev. kunne forklare bruken av “ste”.
Veien videre
Jeg gjentar problemstillinga: I hvilken grad er uttaleopplysninger om stedsnavn i Norske Gaardnavne representative for samtidas generasjoner i et bygdesamfunn.For å kaste lys over dette, skal jeg ta en grundig gjennomgang av opplysninger om uttale og informanter i Ryghs notater i hans eget eksemplar av 1838-matrikkelen for Kinsarvik sogn og Ullensvangs sogn. Det vil også være aktuelt å lese Opedal (1960) og Sandøy (2015), siden de ev. kan opplyse om graden av homogeniteten/heterogeniteten i språkbruk i de to sognene i slutten av 1800-tallet.
Litteraturliste
- Bugge, Edit. (2011). Noen metodiske utfordringer knyttet til orddødsstudier. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter 2011/1, 177–199.
- Cukor-Avila, Patricia & Bailey, Guy. (2013). Real Time and Apparent Time. I Jack. K. Chambers & Natalie Schilling (red.), The Handbook of Language Variation and Change (2. utg.). Chichester: John Wiley & Sons, Incorporated.
- Helleland, Botolv. (1991). Etymologisk eller dialektnær skrivemåte av stadnamn? I Botolv Helleland & Kristoffer Kruken (red.), Den 5. nasjonale konferansen i namnegransking, Blindern 18. november 1988, Innleiingar og diskusjon, 23-33. Oslo: Avdeling for namnegransking, Universitetet i Oslo.
- Helleland, Botolv. (2015). Gamle usamansette gardsnamn. Hardanger, 2015, 75-94.
- Indrebø, Gustav. (1929). Namnekomissjonen fraa 1878 og samlingane etter Oluf Rygh. Maal og Minne. 129-149.
- Norsk stadnamnleksikon på Internett: http://www.norskstadnamnleksikon.no/
- Olsen, Magnus & Rygh, Oluf. (1910). Gaardnavne i Søndre Bergenshus Amt. Bd. 11, Norske Gaardnavne. Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. Kristiania: W.C. Fabritius & Sønner A/S.
- Oluf Ryghs eksemplar av matrikkelen for 1838, med hans notater. Fortegnelse over Jordebrugene og deres Matrikulskyld saaledes som samme befandtes ved 1855 Aars Udgang i Kinnserviks og Røldals Thinglag af Søndhordlands og Hardangers Fogderi, affattet ifølge Kongelig Resolution af 29de August 1855.
- Opedal, Halldor Olson. (1960). Hardingmålet. Ord og vendingar og stil. Oslo: Universitetsforlaget.
- Rygh, Oluf. (1898). Norske Gaardnavne : Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision : Forord og indledning. Kristiania: W. C. W.C. Fabritius & Sønners bogtrykkeri.
- Sandøy, Helge. (2015). Vestlandsk etter 1800. I Helge Sandøy (red). Talemål etter 1800. Norsk i jamføring med andre nordiske språk. Oslo: Novus forlag.
- Søyland, Aud. (2016). Kvifor målføreformer i vegnamn? Nytt om namn, 63-64, 40–44.
- Valand, Siv Sørås. (2005). Normering av stedsnavn – En undersøkelse av normeringspraksis med utgangspunkt i et navnemateriale. Fra Stokke, Vestfold (masteroppgåve). Universitetet i Oslo.
[1] Lydskriften Norvegia er brukt i dette innlegget.
[2] Det er snakk om den forrige Ullensvang-kommunen, før sammenslåingen med Jondal kommune og Odda kommune i 2020.
[3] Det er ikke sikkert når informanter i Ryghs innsamlingsarbeid var født. I illustrasjonen fører jeg opp 1860-tallet som et rent eksempel.
[4] Bjørnebotnen og Laagefjeld (gnr. 96) er en gård med et dobbeltnavn (Olsen & Rygh 1911: 457). Jeg har behandlet navnet som ett navn.
[5] Her prøver jeg å gjengi uttalene av de sju navnene så lik som det står i NG, med to unntak. Det ene unntaket er kvantitetsmarkering. I NG er breve (˘) og makron (¯) brukt til å markere kort og lang vokal. Her er kolon (:) brukt for å markere lang vokal. Det er ingen markering ved kort vokal. Det andre unntaket er markering av diftong. I NG er diftong markert med en ⁀ over to vokaler. Her er det ingen slik markering, som /ao/.
[6] Her er Naa /nao/ inkludert, selv om /ao/ ikke viser tilbake på gno. á (Olsen & Rygh 1911: 451). Også Jaastad /jao`stå/ er inkludert trass i usikkerhet med opphavet til førsteleddet (Olsen & Rygh 1911: 452, 453, men se også Jåstad i NSL).
[7] Eiendommer i 1838-matrikkelen er markert blant annet med nytt matrikkelnummer. Gjennom nytt matrikkelnummer kan en raskt komme fram til eiendommer som en vil se på.
